Tilbud for den spreke...

Å dra til Israel trenger ikke bare være å se bibelske plasser eller slikke sol. Kondisen kan også utvikles. Israelerne er flinke å arrangere idrettslige stevner som for eksempel gå- og joggeturer, samt maraton. Må heller ikke glemme å nevne sykkelløp.

Inntil i år har min kone kunne brilliere med flere medaljer fra Ingrid-løp og lignende, mens jeg hadde ingen. Jeg liker bare å sykle og gå for å komme fram, samt gåturer i fjellet. Dette er året da min samling av sportslige medaljer har halt sterkt inn på min kones.

Det hele startet med jeg ville gå den velkjente Jerusalemsmarsjen. Om morgenen spurte vertskapet mitt om det ikke var på tide å komme seg av gårde. Jeg forklarte at marsjen begynte kl. 14.30. "Nei, jeg hørte nettopp på radioen at de har allerede begynt", var svaret. Da forsto jeg at det var to Jerusalemsmarsjer den dagen. Jeg pakket sakene og kom meg av gårde til busstasjonen. Jeg var noe usikker, men oppdaget en herre på min alder som jeg gikk bort til. "Du ser så sportslig ut, skal du på Jerusalemsmarsjen?" spurte jeg. Han bekreftet det og vi slo følge til en buss som tok oss til et sted som jeg aldri hadde vært. 

Doron, som mannen het, hjalp meg med registreringen. Han var virkelig inne i gamet og presenterte meg også for arrangementskomiteen. Deretter begynte vi å labbe i vei. Den første etappen gikk helst nedover på en slags grusbelagt skogsvei. Etter en stund kom vi inn i ørkenen. Ørken er i grunnen ikke bare stekende varm sand som vi knapt nok overlever. Definisjonen her nede går ut på at geiter kan leve der. Da er det også en del busker og kratt der. Det var utrolig å komme seg gjennom det vekslende terrenget. Doron var av den snakkesalige typen så her fikk jeg mye inside-informasjon fra israelsk historie, steder, turer så vel som det israelske dagliglivet. Grensepolitiet hadde sine patruljer ute og passet på oss. Det var motiver nok for fotoapparatet. "Vil du ikke ha et bilde sammen med oss?" spurte noen unge jenter under utdanning i grensepolitiet. Selvsagt kunne jeg ikke la et slikt tilbud gå fra meg.

Vi kunne velge om vi ville gå den store Jerusalemsmarsjen på 16 km eller korte den ned til åtte. Som vanlig tenkte jeg at "skal jeg gå, så går jeg". Imidlertid nøyde de aller fleste seg med det korteste alternativet. Terrenget skiftet og vi begynte å gjennom gater og parker. Men plutselig var vi allerede ved målet. Musikken ljomet og det var på tide å motta marsjmedaljen samt diplomet. En slik tur gav virkelig mersmak og jeg ser allerede fram til neste års Jerusalemsmarsj.

Selvsagt gikk jeg også den mest kjente Jerusalemsmarsjen som den Internasjonale Kristne Ambassade arrangerer under løvhyttefesten, men den forteller jeg ikke om her. Å gå den er noe alle ønsker å gjenta som har gått den før. Å oppleve responsen som publikum gir, er vanskelig å beskrive med ord.

Sist lørdag var jeg med på en løpskonkurranse i Modein. Jeg er ikke så sprek, men jeg har likevel fått mersmak. Ca. 900 personer møtte opp og en kunne velge mellom fem og ti kilometers distanser og det var utrolig mange kategorier. Barn fra småskolen, studenter, unge og eldre. De proffe på 10 kilometeren hadde godt sportsutstyr som klokker som leste av tid og hjerterytme og de var i full gang med oppvarmingen allerede. Aldri hadde jeg tenkt at jeg kunne befinne meg blant slike folk. Ja, Doron og jeg hadde vært innom Tel Aviv og hentet en 93 år gammel mann. Å se hvordan han la i vei da startskuddet gikk, er noe en hver idrettsmann, proff eller ei, må ta av seg hatten for. Han lå heller ikke langt etter meg. Selvsagt fikk han en spesiell utmerkelsepris. En jente som var meget godt i hold og i slutten av 20-årene, svettet, pustet og peste seg fram. En far oppmuntret på en forunderlig god måte den mer tykkfalne sønnen sin som strevde svært under mesteparten av løpet. Men han kom i mål og hadde til og med krefter igjen til sluttspurten.

Det siste løpet jeg var med i før hjemreisen, var i Ashdod. Her var det ca. 800 veltrente soldater, mange proffe, 500 skolebarn og 1100 vanlige. Det var et yrende liv. Jeg kunne ikke si nei takk til å få massert leggene mine av proffe fysioterapeuter før løpet og kanskje det var en av grunnene til at jeg fullførte løpet uten få gangsperr.

Dette var et løp på 10 kilometer som gikk langs strandpromenaden. De fleste la i vei i et godt tempo mens jeg lå i baktroppen. Etter en stund var det en 17-årig jente som ville slå lag fordi hennes jevngamle var raskere. Hun kom fra Ukraina men hadde nå slått rot i Israel. Skulle bare ønske at alle hadde kunne se den nydelige solnedgangen som etter hvert åpenbarte seg der ved strandpromenaden.

Vi ble tre som var de siste som kom i mål. Av de vanlige 1100 som startet, var det 200 som brøt løpet. Men medalje ble det også denne gangen selv om Norges ære ikke ble så stor. Kanskje ikke så aller verst likevel når en er kommet opp i den alderen at enkelte har begynt å tilby setet sitt til meg på bussen.

Det ble ikke bare en engangsopplevelse å være samme med min venn Doron. Nå får jeg tilsendt programmer, marsjer og løp i Israel. Er noen interessert, så er det bare å si fra så kan jeg lett formidle det. Sesongen for alle disse løpene er fra oktober til mai fordi det er da passe temperatur til å gjennomføre dem. Foruten å bli sprekere, har det viktigste så langt å komme i kontakt med nye mennesker. Alle er mer åpne enn vanlig under slike stevner omtrent som når nordmenn treffes på fjellet. Vennskapet og kontakten med Doron varer ved og vi har flere fremtidsplaner sammen.

Jeg vil bare anbefale å legge det inn i programmet om du har anledning. Jeg står gjerne til tjeneste med flere opplysninger.