Besøk av terrorofre

En kan nesten si at det nå er blitt en tradisjon med at terrorofre fra Netanya kommer hit i august. August er en god tid for dem fordi varmen i Israel er alt for høy tidspunktet. Ja, de som husker de to unge fra i fjor med de alvorlige brannskadene, Tal og Amit, så kom de tilbake på privat basis og bodde i fem uker i en hytte på Moi nettopp for å dra nytte av påvirkningene det kalde været hadde på brannskadene, noe de fant ut i fjor.

17. august ankom delegasjonen til Sola hvor vertsfolkene og andre tok entusiastisk i mot dem med flagg og sangen "Hevenu shalom malechem" som ljomet i mot dem. Trette var de etter en natt uten søvn, men likevel spente på hva de neste elleve dagene ville bringe.

Det første offisielle på programmet var å fortelle om sine tragiske og så absolutt meningsløse lidelseshistorier på Karmelstevnet som for øvrig for første gang i historien var samlet på Solborg. Å få merke den hjertevarmen og empatien som kom fra de cirka 500 fremmøtte gjorde et uutslettelig inntrykk på dem, ja, la seg som en balsam på sårene deres.

Søndag reiste vi til Prekestolen. Hildur og Nils Kjell tok vel i mot oss med den gjestfriheten som kjennetegner hjemmet deres på Jørpeland. Først kaffe og kaker og smalltalk. Deretter ble den enkelte utrustet med sko, klær og mat for turen som lå foran. Selvsagt var ikke hele gjengen i fysisk stand til å legge i vei, men sju av dem gav seg sterkt motiverte i vei, inkludert den eldste, 70 år gamle Polonski. Formen til den enkelte var nokså forskjellig, men alle nådde målet selv om været ikke viste seg fra sin beste side. Men heldigvis fikk alle nyte den uforklarlige mektige utsikten og naturopplevelsene generelt som overgikk forventningene deres i stor grad.

Resten av gruppen tok det mer kuli. De gikk, rodde eller padlet inn til hytten til Nils Kjell og Hildur som ligger så idyllisk til ved Prekestolvatnet. Her var det nok omgivelsene, den lune atmosfæren, humøret og maten som preget oppholdet som gav det lille, men spesielle ekstra.

Mandag morgen var alle samlet på turistferja inn til Lysebotn. Hvert øyeblikk trodde de var det mest spesielle på turen, selv før vi nådde Lauvik. De rikholdige og medbrakte nistepakkene og kaffen, var som et enzym i beudringen av det de aldri hadde tenkt seg majesteten av. "Tenk, der oppe stod vi virkelig i går. Helt utrolig!" utbrøt Rodi da vi speidet opp mot den mektige Prekestolen 604 meter over oss.

Etter hvert som fergen gled innover, ble fjellene steilere og fjorden trangere. Kjerag som steiler over tusen meter rett opp fra fjorden, kobbene, Fantahålå, fossefall og kraftverk, ja, flere måtte klype seg i armen og spørre seg selv om dette var en virkelighet. Vel fremme i Lysebotn stod Ole med bussen og ventet på oss. Ikke lenge etter var vi på vei oppover de velkjente, bratte 27 hårnålssvingene mot Tonstad.

Her ventet foreldrene til bussjåføren på oss. Ole fikk ikke lov til å kjøre forbi uten at de fikk hilse på gjestene. Ferske lefser og andre helnorske matretter var på plass og det var utrolig å møte den gjestfriheten og stemningen som det ble på syltetøyfabrikken deres. Ja, det tok ganske av. En journalist var også til stede for å berette om dette sjeldne besøket i bygda.

Men det var til øyparadiset Hidra vi egentlig skulle til i dag. Været viste seg fra sin beste side på tross av tidligere gråvær. Vertskapet hadde forberedt dette meget bra og det varte ikke lenge før den sedvanlig gode, velluktende og innholdsrike fiskesuppa gikk ned på høykant sammen med tilbehøret. Undringen og humøret var på topp og slik gikk kvelden.

Etter frokost neste dag, var det sightseeing på sjø og land. Blikkstille og sol, ja til og med enkelte av israelerne søkte tilflukt på skyggefulle steder. Båtopplevelsene var nok i seg selv, men å komme på utsiktssteder og få oversikten over slike paradis, gjorde det hele komplett. Da vi gikk ned fra festningen, bemerket Shmuel: "Jeg har sett mange Hollywood-filmer gjennom livet mitt selv om vi vet at det hele er en urealistisk og gloriøs virkelighet. Men nå tviler jeg på det. Vi opplever det jo her og nå!"

På båtturen tilbake til hyttene våre ble snører kastet ut. Det varte ikke lenge før vi hørte de første gledeshylene. Makrellen var nemlig på "bede". Barn kan rope og bli begeistret, men det er bare blåbær sammenlignet med disse reaksjonene. Ropene, faktene og vifting av fangsten, tror jeg nesten kunne ses og høres over hele fjorden. Noen hundre makreller måtte bøte med livet. Sløyinga gikk med liv og lyst. Faktisk ble hele fangsten fordelt til forskjellige mottakere. Ingen blir vel forundret over at hjemreisen ble flere timer forsinket fra dette ferieparadiset.

Torsdag ble det sightseeing i Stavanger, inkludert et besøk hos Stavanger kommune. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe sjarmerte hele gjengen. Det ble en fin dialog gjennom hele besøket og flere av de besøkende fortalte om sine smertefulle opplevelser. Selvsagt hadde Bjørg sørget for vegetabilsk pizza som ble satt stor pris på.

Fredag kveld arrangerte Netanyaforeningen sabbatskveld som vanlig når en har slike selebre besøk. Det var full forberedelse på flere kjøkkener i distriktet. Makrellen som ble fisket på Hidra, ble en viktig ingrediens som ble forvaltet til en mer spicey variant enn det vi er vant med. Ellers hadde våre gjester tatt med seg mange råstoffer fra Israel. Omtrent 160 gjester fant veien til Madlamark bydelshus de kvelden. Hjalmar Svennevik åpnet med Davidharpen sin, noe som fikk alle i en fin sabbatsstemning. Lysene ble tent og bønnene bedt. Maten smakte fortreffelig og kjøkkengjengen hadde virkelig forberedt dette godt. Flere av terrorofrene fortalte med stor innlevelse om det som rammet dem så hardt. Flere hadde også med seg video som ble vist. Men vi får det samme problemet hver gang: Tiden går bare så alt for fort.

Neste dag gikk ferden videre mot Haugesund hvor vertskapet hadde planlagt programmet til den minste detalj. Historien om Moritz Rabinowitz ble markert gjennom museet, bygninger, minnestøtte osv. Rabinowitz nøyde seg ikke bare med å selge klær og skotøy. I 1929 startet han konfeksjonsfabrikken Condor som han anla som en mønsterfabrikk etter nøye studier av tilsvarende bedrifter i utlandet. I tillegg ble mange butikker startet. Han gav råd og formidlet internasjonale kontakter for andre kjøpmenn i Haugesund og virksomheten hans vokste sterkt frem til krigen. Han var en ivrig bypatriot, og byens ve og vel lå ham sterkt på hjertet. Mange hadde også møtt frem på bedehuset hvor det også var satt av tid til å høre terrorofrenes opplevelser. Kvelden ble avsluttet med en grillfest på kaien med det gamle handelslaget.

Gjestene våre ble svært overrasket at over alt der de kom, ble de tatt så vel i mot av verstfolk og andre. Flere kommenterte at slike hjertevelkomster hadde de ikke kunnet forestille seg, spesielt ikke i Norge.

Ferden fortsatte til Oslo hvor naturen med sine fossefall, fjellvidder og snø imponerte storlig. Hovedattraksjonene i Oslo var nok besøkene i synagogen, Stortinget, Vigelandsanlegget og den israelske ambassaden.

Jeg vil avslutte med Alexander som var med på denne turen. Han hadde ikke smilt de to årene etter at han mistet sin kjære kone i et angrep. Han virket usedvanlig trist, sa ingenting og gikk med en lutet holdning da han kom til Norge. Han merket seg likevel hvor hjertelig vertsfolket tok seg av ham. Men da han kom til Hidra og fikk dra opp den ene makrellen etter den andre, kom smilet frem. Noe tilsvarende hadde han opplevd i barndommen og gamle, gode minner strømmet på. Når han ikke fisket fra båt, tok han fiskestanga med seg på et berg og riktig koste seg. Da vi i høst besøkte ham i Netanya, fortalte han med begeistring hva oppholdet i Norge hadde betydd for ham og at det hadde vært med å hjelpe ham inn i en ny og bedre tilværelse.